Kvinnen som mistet barna sine

Regresjonsterapi historie: En kvinne i slutten av 50-årene kom for å se om vi kunne finne ut hvorfor hun følte det som om hun hadde et skall foran brystet og hjertet sitt. I dette livet opplevde hun seg som en veldig forsiktig person som var varsom med å stikke seg for mye frem. Hun kjente også på stort ubehag med store folkesamlinger og var nesten redd folk. Hun var skilt og hadde to fine døtre.

Vi måtte innom to guidede reiser før vi kom inn til minner fra et tidligere liv og det var klart at her var det mye følelser for tårene begynte raskt å renne hos henne. Hun fant seg selv gående i en gate og hun bar på mange forskjellige blomster. Hun var på vei til et fattigslig hus og når hun nærmet seg det begynte hun å kjenne på noen urolige følelser.

Det som møtte henne da hun kom inn i huset var ufattelig, hennes to små døtre i 4-5 års alderen hadde blitt knivstukket og drept mens hun var ute. Hun utbryter:

Det var barna mine, det er mannen min som har gjort dette. Jeg spør hvor mannen hennes er og hun sier: Han er borte fra huset nå.

Hun følte seg helt fastfrossen og kroppen hennes skalv i behandlingsstolen. Jeg ba henne om å gå videre fremover til det neste som skjedde: «Jeg sitter alene i en celle, jeg forstår ikke dette. Var jeg skyldig i det som skjedde? Det var noe med urter, jeg skulle ikke ha jobbet med urter. Det var en straff for at jeg jobbet med det, for det var ikke tillatt å jobbe med urter». På dette tidspunktet ryster og vibrerer den nåværende kroppen hennes sterkt.

Hun fortsetter:

Det var en straff mot meg, barna ble rammet. Jeg skulle ikke ha gått rundt med de urtene der. De to små jentene mine.

Det neste som skjedde var at hun kjente at hun steg oppover: «Kroppen min stiger oppover, jeg er død». For å få mer oversikt over hva som skjer ber jeg henne om å gå tilbake til øyeblikket rett før dette skjer og hun er tilbake i cellen.

«Det er veldig kaldt, jeg ligger på en stein og er alene. Det er et rundt rom med små glugger, det er iskaldt her. Jeg har bare noen filler på meg, noe sekkestrielignende og har bare føtter.» «Jeg er sulten og tørst» sier hun med stille, resignert stemme. «Jeg har noe på hodet, det er vondt ved høyre øye som om jeg har et sår der, jeg har flere sår over hele kroppen. Jeg er kommet til denne cellen bare for å dø».

Jeg ledet henne varsomt til det øyeblikket da livet ebbet ut: «Jeg begynner å se farger, jeg stiger oppover og det kommer mer og mer lys. Så masse lys, så godt». På dette tidspunktet ser jeg hvordan hele kroppen hennes synker sammen i avslapning. Lyset reparerer sårene og den fysiske kroppen. Så utbryter hun: «Jeg får puste igjen, det kjennes så godt». Her lar jeg henne få hvile i energiene noen minutter før vi fortsetter.

Det var nå tid for møter i sjeleverden med mennesker fra det livet og de første jeg tok henne med for å møte var de to små jentene hennes og følelsene bølget gjennom henne. 

Vi kjenner igjen hverandre, det er så sterkt. Jeg kjenner igjen jentene, de er i livet mitt i dag!

Så sier hun plutselig: «Faren til de nåværende jentene mine likte å gå med kniv og jeg var alltid så redd for det». På dette stedet i sjeleverden fikk hun gitt uttrykk for det hun hadde båret på overfor de små jentene: «Jeg har følt så skyld». De svarer at hun skal være glad og lykkelig. Jeg spør om hun kan tilgi seg selv for det som skjedde og hun utbryter: «Jeg kan tilgi meg selv».

Jeg kjenner hvordan jeg kan puste i brystet mitt, jeg trenger ikke skallet lenger. Jeg og jentene mine tramper på det skallet. Å, så godt! Lyset strømmer inn der skallet var.

Det var nå tid for møte med mannen som drepte barna hennes, jeg ledet henne til stedet i sjeleverden hvor han ventet: «Vi tilgir han. Han reagerer når han hører ordene, det er godt». Hun kjenner hvordan det ble fred i henne, en lett energi. Hun sier: «Vi forstår, vi tilgir». Vi lar hans sjel få bli ført ut i Universet til et sted hvor han kan få hjelp til sine sår fra det livet.

Nå kom møtet med de sjelene som fengslet henne. Her kunne hun få formidle alle følelser og ord hun ikke hadde fått mulighet til den gangen. Når dette skjer kjenner hun hvordan en styrke bygger seg opp i henne og hun står som en sterk søyle. Hun utbryter: «Jeg er den sterke her nå». Hun blir oppmerksom på alt hatet hun har båret i sitt indre og hvordan det trenger kjærlighet. Spontant sier hun: «Har jeg gått med alt dette hatet? Uffa meg». Nå strømmer kjærligheten inn i henne i stedet og personene vi møtte i regresjonen svinner vekk.

Ordene «Du er trygg» kommer til henne og hun kjenner på hvordan det sitrer i fingrene hennes.

Når vi snakker sammen etter regresjonen forteller hun hvordan hun i hele sitt liv har vært redd kniver. Videre har hun kjent på et dypt sinne på autoriteter og hatt en stor interesse for urter.

Jeg håper hun får det roligere i sitt indre etter denne reisen.

heartBare å dele om du vil.

May

Hadde vært fint å høre fra deg

Uansett hva du lurer på, være seg terapi eller arrangementer hadde jeg satt pris på å høre fra deg!

Send meg en melding

Kontakt meg

  • NB! Ny addresse

    Besøksaddresse:
    Rom: 522 (i 5. etg),
    Du finner ringeklokken nede ved inngangen
    Arbeidersamfunnets Plass 1,
    0181 OSLO,
    Norge

  • Telefon:
    +47 920 30 578

  • E-post:
    info@innsikten.no

  • Webside:
    innsikten.no

  • Organisasjonsnummer:
    986 369 058

Nyhetsbrev

Jeg bruker informasjonskapsler på nettsiden min. Du kan lese mer om Personvern ved å følge denne linken.