Indianerlivet - Regresjonens verden

Det kom en ung mann på 35 år til meg, og han ville gjerne gjøre en regresjonsreise. Han hadde ikke noe spesielt tema han ønsket å utforske, men var generelt nysgjerrig på hva som kunne komme opp hos ham. I tillegg hadde han lest mye materiale om regresjonsterapi og syntes dette var utrolig spennende.

Når vi snakket nærmere sammen viste det seg at han hadde hatt et utfordrende liv og at nå han var separert fra sin kone. De siste årene hadde han opplevd en stor spirituell vekst og vi ble enige om at vi skulle be om et liv som kunne være til hjelp for ham i hans nåværende liv.

Jeg tok ham med på en guidet reise for å få kontakt med et tidligere liv, bom stopp, intet kom opp. Da er det bare å ta en annen vei og se hva som kommer frem, helt mørkt og intet. Dette skjer noen ganger og enten er det total blokkering eller vi kan komme i gang med litt lirking og guiding fra min side.

Plutselig får han kontakt med føttene sine som oppleves store, aha tenker jeg, nå er vi i gang. Den gang ei, bom stopp igjen. Så sier han plutselig: «Det er som om jeg har spisse brune tøfler på meg». Nå skjer det noe tenker jeg og ber ham om å fokusere fullstendig på disse tøflene. Da løsnet det og han beskrev tøflene som brune, spisse og foret med skinn. Han stod på snø som knitret under føttene når han gikk bortover. Han hadde videre på seg brune hansker som gikk opp til albuen og grå bekledning med belte i livet.

Jeg spurte om hvordan området var der han gikk: «Som Nordpolen, det er helt hvitt og ganske flatt her». Han utbryter:

«Jeg er en indianer og året er 1502». Det er ikke ofte at årstall kommer frem i regresjoner, men dette tallet kom helt spontant fra ham.

«Det er et bål her og det er en kvinne ved det bålet, hun har et lite barn hun holder. Det er et telt her og vi er helt alene». Så kommer det igjen spontant: «Det er i Canada (som vi kjenner området som i dag, min bemerkning) og vi har valgt å være her alene.

Jeg spør om han kan dra kjensel på damen i hans nåværende liv og han utbryter:

«Det er min kone i dag, men her har hun mørkt langt hår og er smalere. Vi er glade og lykkelige».

Jeg ber ham om å gå videre fremover: «Jeg fanger sel, jeg har båt og spyd. Jeg takker selen når jeg har avlivet den». Han beskriver videre hvordan han parterer selen slik at de har mat. Han sier: «Jeg liker ikke å drepe selen, men vi må ha mat». De skulle nå reise hjem til sitt vanlige bosted og pakket sammen det lille de hadde, de hadde også med seg to hvite hunder som kunne dra en slede. Barnet fikk ligge i sleden: «Vi skal reise hjem, vi skal hjem til klanen». De begynner reisen tilbake til klanen sin og de blir tatt varmt i mot av menneskene der. Det blir stelt i stand en fest til deres ære og det virker som at de har vært på egen utviklingsreise under tiden de har vært alene. I tillegg fikk de et lite barn som de er veldig stolte av.

Festen er i full gang og kvinnene synger og danser, faren til den unge mannen er høvding for klanen og han er tydelig stolt av hva sønnen har gjort. Det kjennes utrolig godt for ham å se sin far så stolt. Han utbryter: «Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er så glad. Vi har klart noe og pappa smiler, han har masse pynt på hodet. Vi har vært ute en hel vinter og fått barn. Vi har en liten jente til som var igjen i byen. Alle har det så bra og det er en fantastisk harmoni».

Vi går litt fremover: «En annen klan kommer på besøk og vi bytter ting og feirer at våren kommer! Alle danser, jeg også».

Jeg spør ham hvordan han opplever dette indianerlivet:

«Livet sier, vi har det bra, ikke glem det. Familie du har, ikke glem det. En god venn er også familie. Det er også lov å være sint».

Faren hans dør i en ulykke hvor han får et stort tre over seg og sønnen overtar høvdingerollen: «Jeg blir høvding, alle er glade for livet som går videre. Min far ble gammel og de sier han opplevde en god død, men mamma er lei seg. Vi sender pappa nedover elven med lys og så danser vi rundt og rundt. (Klienten sier høyt, vi har mistet så mye i de nåværende livene våre). Alle er forsiktige med å felle trær nå etter det som skjedde min far». På dette tidspunktet i regresjonen hadde han gjenkjent faren i det livet som den samme han har i dag.

Klienten kjenner på hvordan ingen er sjalu der de er og hvordan alle vil hverandre godt. De sitter ved bålet og spiser fisk, kokt og stekt fisk, ikke så godt sier han.

Plutselig utbryter han:

«Søstrene og brødrene mine fra det nåværende livet er der, jeg kjenner dem igjen! Min beste venn er her også.»

Han blir fascinert av dette og fortsetter: «Jeg liker ikke helt høvdingerollen min, min sønn skal få velge selv når det blir hans tid. Jeg gjør mye godt ved å være ydmyk og vi prater med hverandre». Det er få hester i området og mangelen på dem gjør at de må bruke kuer, det er en sykdom blant hestene og klanene diskuterer seg imellom hvordan de kan løse dette.

Det virker på ham som at denne tiden var like før den hvite mann kom til området og det samholdet og måten de levde på vil endre seg.

Jeg spør ham om det er noen innsikt som kommer til ham på slutten av reisen:

«Bare vær glad selv om denne tiden ikke kommer tilbake».

Når han kommer ut av regresjonen er han helt himmelfallen over det han har opplevd og sjelene fra det nåværende livet han kjente igjen, dette hadde han ikke ventet seg. Han kjenner også på en stor glede i seg over å se sin far i det livet så glad, harmonisk og lykkelig. Faren hans har ikke hatt et lett liv denne gangen så hans hjerte bobler av glede over å oppleve dette.

Dagen etter regresjonen fikk jeg følgende e-post fra ham og jeg har fått lov til å dele med deg:

Heisan, bare sender en liten hilsen fra meg, tusen takk for i går det forandret nok livet mitt i positiv favør og rett og slett helt herlig. Føler meg også litt lettere i kroppen.

Har latt mye synke inn, men så utrolig morsomt å ha noen nye bilder i hodet som er 500 år gamle, håper dem er kommet for å bli. Fikk en sånn utrolig klar og sterk tanke i stad at dette er nok ikke det eneste indianer lignende livet jeg har hatt, en ekte følelse at det er veldig meg og levd det nok mange ganger. Er en tur på Sandvika storsenter og drikker en kopp te alene og det morsomste i dag er at noen butikkvinduer bortenfor står det utstilt nesten identiske indianer tøfler som jeg beskrev i går. Sånt synes jeg er gøy:)

Har mange spørsmål, men liker å gruble litt på det selv for spenningen sin skyld. Skal kose meg framover med denne gaven jeg har fått, så kommer jeg tilbake engang når jeg er klar for noe mer.

heartDet er alltid fascinerende å besøke tidligere liv, kanskje du kunne tenke deg en reise også?

Da vet du hvor du finner meg, ønsker deg en fantastisk dag!

May

Bare å dele om du vil.

Hadde vært fint å høre fra deg

Uansett hva du lurer på, være seg terapi eller arrangementer hadde jeg satt pris på å høre fra deg!

Send meg en melding

Kontakt meg

  • Addresse:
    Unity Senter,
    Møllergata 23,
    0179 OSLO,
    Norway

  • Telefon:
    +47 920 30 578

  • E-post:
    info@innsikten.no

  • Webside:
    innsikten.no

  • Organisasjonsnummer:
    986 369 058

Nyhetsbrev

Jeg bruker informasjonskapsler på nettsiden min