Den unge indianerpiken som ble solgt. Fra Regresjonsterapiens verden

Kvinnen ser på meg og sier, hvorfor er det som om jeg er dømt til å være alene? Hvorfor kan jeg ikke finne en jeg kan føle meg trygg på og som jeg kan dele livet mitt med? Kunne regresjonsterapi gi noe svar?

Klienten foran meg er i 50-årene, og hun har jobbet mye med sine mønstre de siste årene. Hun føler at hun har kommet utrolig langt på vei, men allikevel er det noe som mangler. Hun forteller om forhold som ikke har vært spesielle gode. Om menn hun har truffet som har vært av en slik karakter at det i utgangspunktet var dømt til å mislykkes. Selv om hele hennes hjerte lengter etter noen å dele sin tid med. Som når hun kjenner at her kan det muligens være noe, da tar en del av henne fullstending "shutdown" og hun trekker seg tilbake. Det er for farlig å åpne seg.

Nå var tiden inne for å se om vi kunne finne noen nøkler i et tidligere liv.

Vi kom inn i et liv hvor hun bare følte at hun hang i løse luften, og det var det eneste som kom frem. Jeg valgte da å ta en ny fordypning for å se om vi kunne komme forbi på den måten. Det gjorde det.

Vi kom inn i et liv hvor hun kjente at hun sto på kne, hendene var bundet og hun kunne kjenne hvordan solen varmet på fotsålene.

Hva er det som skjer spør jeg.

Jeg venter på noe. Det er andre mennesker der også. Vi står på rad, ved siden av hverandre. Vi venter på mat. Kvinner i mange forskjellige aldre. Jeg har på meg et lendklede og noe over brystet og nor form for pynt på hodet. Vi er alle mørke i huden. Nå får vi mat i treboller, suppe. Jeg er bundet i hendene så det er vanskelig å spise. Kjenner at jeg er veldig redd nå. Vi må spise opp alt og drikke. En mann serverer oss. Han har klær på seg, han er høy. Vi må være forsiktige slik at de ikke blir sinte.

Når jeg ber henne om å gå videre i livet etter dette stopper alt bare helt opp og hun føler at hun bare svever og kjenner seg fri. Det er ofte et tegn på at noe har skjedd og at hun enten har forlatt livet, eller noe annet traumatisk har skjedd.

Jeg tar henne tilbake til øyeblikket rett etter at hun har spist suppen fra trebollen.

Vi blir slått, noen slår i hodene våre. Jeg forstår ikke hvorfor.

Der mistet hun livet, og jeg ber hennes underbevisste sinn lede oss tilbake til en av de første hendelsene som er viktig for henne. Vi kommer tilbake til et øyeblikk da hun var en liten pike. Hun og familien sitter i en liten båt, de er på vei for å besøke venner og annen familie.Hun kan se land, hytter og palmer. Folk har blomster i håret og de går i land. Her har de en fin stund, med god mat, sang og dans.

Vi drar videre fremover i livet og nå blir alt mye "mørkere". Hun kommer til sin lille landsby, der er hyttene fullstendig ødelagt og alle menneskene som var der er borte.

Jeg er bare ei lita jente, jeg vet ikke hvor de andre er. Nå kommer noen andre barn frem.

Hun og noen andre barn som hadde klart å gjemme seg vekk begynner å vandre inn i jungelen. Hun treffer på en ku som de tar med seg videre, hun føler seg trygg med den store kua. De kommer til et sted hvor de treffer på andre mennesker i fargerike klær. Der blir barna tatt godt i mot og de får mat. Hun kjenner at hun er forferdelig lei seg, men hun blir hos disse menneskene til hun blir noe større. Hun forstår da at hun må videre for finne et sted hvor hun kan brødfø seg selv.

Så hun legger ut på vandring igjen. Hun kommer til en mindre by hvor hun går rundt og spør etter jobb. Hun finner en mann som trenger hjelp til jobbe med veving og stoffer. Så plutselig kjenner hun at hun blir utrolig utrygg. Noe skjer.

Jeg tror at den mannen jeg jobber hos selger meg til en annen mann. Jeg visste ikke at han kunne gjøre det. Jeg får vite at jeg må bli med denne andre mannen som har kjøpt meg. Jeg kjenner på sorg og skrekk over uvisshet over hva som kan komme til å skje med meg nå.

Jeg må bare følge med ham, det kommer flere jenter til. Mannen har høy hatt og klær, grått skjegg. Vi går etter ham. Vi er bundet sammen og går på rekke og rad.

Når vi går videre fremover kommer vi til den hendelsen hvor hun blir slått i hodet, og der forlater hun livet. Det er ganske traumatisk for henne så jeg spør: "Hvis vi kunne gjøre noe for denne jenta og de andre, hva kunne det være?" Helt spontant kommer det fra henne: "Hun trenger å bli satt fri!"

Så la oss gjøre det sier jeg, her er alt mulig. I hennes indre bilde reiser vi tilbake til situasjonen og hjelper alle jentene. De blir befridd fra tauene de er bundet i og all energi som satt som et avtrykk hos dem kunne løsne seg opp. Akkurat her kjenner klienten min enorm lettelse i kroppen sin og begynner å gjespe flere ganger. Dette er ofte noe som skjer automatisk når noe gir slipp i kroppen.

Plutselig sier klienten min:

Det var en liten gutt som jeg var når jeg kom inn i regresjonen, han ble hengt. Vi må hjelpe han også!

Og igjen sier jeg, hjelp han slik som han hadde trengt den gangen. Igjen løsnes gamle energiavtrykk opp i klienten, og hun kjenner gleden hos den lille gutten strømme gjennom seg i det øyeblikk han også løsnes fri fra sitt rep.

Etter dette tok jeg dem med alle sammen til et healingkammer hvor sårene og traumene etter de livene kunne fortsette healingen. Her fikk den lille piken også møte sine foreldre som hadde blitt borte for henne. Det er stor kjærlighet som strømmer der inne hos dem alle.

Jeg spør: "Hvis vi hadde hatt de mennene hos oss nå, hva er det de hadde trengt å høre fra deg?"

Spontant kommer det fra henne:

Skam dere! Det går virkelig ikke an å gjøre slikt! Hun kan si sin hjertens mening til dem i trygge omgivelser. Så fortsetter hun, de krymper, tror de skammer seg. Jeg ser ned på dem, jeg er større enn dem. Jeg er større menneske enn dem. Han som kjøpte meg er som en liten grå gresshoppe. Den andre sier at han ikke kunne noe for det.

Det viste seg at mannen som solgte henne ikke var spesielt lei seg, så jeg spurte henne om vi skulle sende han på omskolering ytterst i Universet. Og at han ikke kunne komme tilbake før han var totalt forandret, og ut til ytterste Universet forsvant han.

Her begynner hun å kjenne seg utrolig sliten, for dette hadde vært en reise med mange følelser og energiforløsning i kroppen. Hun sier:

Jeg er sliten og stolt!

Ikke noe rart i at hun hadde avtrykk i seg om at det var farlig å stole på andre menn når hun hadde blitt sviktet på denne måten. Aller sannsynligvis har hun også hatt flere liv med dette temaet i tillegg. Forhåpentligvis fikk vi løsnet opp i noe siden hun kjente på en ny letthet i kroppen selv om hun var sliten.

Dette var da riktig sted å avslutte denne reisen på, og mens vi satt og snakket litt om regresjonen etterpå sier hun plutselig: "Jeg har alltid hatt vondt i håndleddene mine. Jeg klarer ikke å gjøre yoga da jeg må støtte meg en del på dem". Det var nettopp der repene hun var bundet med som var de vonde områdene.

Vi ble enige om at hun skulle holde meg oppdatert hvis det kom noe bedring i de vonde håndleddene hennes. Er det noe jeg har sett tidligere, er at smerte ingen leger klarer å finne ut av kan forsvinne helt av seg selv etter regresjonsterapi.

Ganske spennende ikke sant?

Bare del om du vil.

May heart

Hadde vært fint å høre fra deg

Uansett hva du lurer på, være seg terapi eller arrangementer hadde jeg satt pris på å høre fra deg!

Send meg en melding

Kontakt meg

  • Addresse:
    Unity Senter,
    Møllergata 23,
    0179 OSLO,
    Norway

  • Telefon:
    +47 920 30 578

  • E-post:
    info@innsikten.no

  • Webside:
    innsikten.no

  • Organisasjonsnummer:
    986 369 058

Nyhetsbrev

Jeg bruker informasjonskapsler på nettsiden min