Har du noen gang kjent på en merkelig følelse av å "ikke høre hjemme" her hvor du er i livet ditt? En følelse av å lengte hjem til noe du ikke aner hva er, til et annet sted? Da er du ikke alene!

Her hvor vi er på vår reise i livet, har de fleste glemt hvem de egentlig er.

Den kraftfulle sjelen som er fra Universet.
Da du kom inn i livet ditt hadde du minner med deg fra der du kom fra, men så kommer du inn i andres menneskers trossystem.

Tenk deg følelsen. Du har en drøm. En drøm om noe mer, større enn der du befinner deg i livet ditt. Du sitter der og lar drømmen bevege seg mykt gjennom deg, så kommer den indre stemmen. Den kritiske stemmen du kjenner så alt for godt. Du har kommet et stykke inn i livet og tenker: «Var dette alt?»

Vi har ofte lett for å ta ting som selvfølgeligheter og suse videre i livene våre. Men, hvis vi hadde forstått hvilken energi som skapes av takknemlighet hadde vi viet det mer oppmerksomhet!

Som du kanskje er oppmerksom på er jeg over middels interessert i Frans av Assisi og besøker Assisi ofte. Denne gangen kom han på besøk til meg og mine venninner, bli med og les!

«Hvis du bærer på negative følelser mot andre er det som om du drikker en slurk gift og håper at den andre skal lide av det». Hvor lett er det ikke å bli fanget i en malstrøm av smertefulle følelser? Over mennesker som har såret deg, som du opplever har gjort ugreie ting mot deg eller andre du er glad i. Under vil du få en liten øvelse som forhåpentligvis kan hjelpe deg.

Dette et tema som kan oppleves vanskelig for de fleste av oss. Den vonde skamfølelsen som lurer i vårt indre og hvordan vi kan få den til å slippe sitt grep om oss. 

Har du noen gang vært i en situasjon hvor du tenker, du verden så deilig det hadde vært å reagere på en annen måte? Da er kanskje tiden inne for å se på hva du har med deg i din bagasje.

Har du lest boken til Don Miguel Ruiz? Hvis vi mennesker kunne leve etter levereglene formidlet av ham tror jeg verden hadde sett annerledes ut. Har du den i bokhylla? Ta den ut og les den på nytt og hvis du ikke har den, kjøp den så fort du kan!

Regresjonsterapi historie: En kvinne i slutten av 50-årene kom for å se om vi kunne finne ut hvorfor hun følte det som om hun hadde et skall foran brystet og hjertet sitt. I dette livet opplevde hun seg som en veldig forsiktig person som var varsom med å stikke seg for mye frem. Hun kjente også på stort ubehag med store folkesamlinger og var nesten redd folk. Hun var skilt og hadde to fine døtre.

For meg er det i dag helt vidunderlig etter å ha vært tidlig og sent på kontoret denne uken. Hvis du har fulgt med meg de siste dagene vet du at vi har fått lagt inn internett på kontorene våre, Nina og jeg.

Hva tenker du når du leser de ordene? Disse ordene kan få frem følelser over at vi er egoistiske og kun tenker på oss selv, men bildet er mer sammensatt enn det.

Det kom en ung mann på 35 år til meg, og han ville gjerne gjøre en regresjonsreise. Han hadde ikke noe spesielt tema han ønsket å utforske, men var generelt nysgjerrig på hva som kunne komme opp hos ham. I tillegg hadde han lest mye materiale om regresjonsterapi og syntes dette var utrolig spennende.

Selvhealing ja, det burde en healer ikke glemme til seg selv ikke sant? Snakk om å møte seg selv i døra...... Er ikke hjernekirurgi en gang, vi kan alle gi selvhealing til oss selv. Bli med videre!

Du er i en situasjon som føles fastlåst, men samtidig er det så vanskelig å be om hjelp for du har jo lært deg at det er det bare svake mennesker som gjør.

Noen ganger er vi i situasjoner vi ikke kan få påvirket, du vet hverken ut eller inn. Der står du fullstendig rådvill, vet ikke frem eller tilbake og uroen ryster i ditt indre. Da finnes det faktisk en måte å få det bedre hos deg allikevel!

Hvilken maske har du på deg i dag? Vi har mange måter å beskytte oss på, den enkleste er ofte masken som vi viser omverdenen. Den fasaden vi ønsker at andre får se. Hvorfor i all verden går vi i den fella?

Vi mennesker er rare for vi tror at vi er adskilt fra alt og alle her vi lever livene våre. Og så det det slik at Universet/Lyset/Kilden skapte sjelen vår, den formen i menneskelig utgave vi vandrer rundt på jorden i dette livet

I går fikk jeg mulighet til å hjelpe noen mennesker via en liten krone og en nødsamtale til 113. Jeg fikk lov til å være den lille dråpen som gjør en forskjell.

Store tanker, men når vi endrer på et trosmønster, adferd eller lignende som ikke gavnet oss tidligere skjer noe i vår energi.

Hvis du var på slutten av livet, hvilke ting hadde du ønsket du hadde gjort anderledes underveis?

Dette er et vanskelig konsept for mange, for vi mennesker er opplært til at når vi gir så mister vi. Konsekvensen av dette er at mange av oss tviholder på det vi har i redsel for å miste.

Hvorfor ser det ut til at takknemlige mennesker kan ha det bedre inne i seg selv? Provoserende ord?

Hun opplever seg selv løpende til et klokketårn ute på en slette ved godset. Hun må få tak i en mann som er i klokketårnet, hun styrter opp trappene for å få fatt i ham. Hun drar ham i armen og han spør, hva har skjedd?

Vi skulle ha Fellesregresjon etter et foredrag om Regresjonsterapi og det var noen som skulle bli ganske overrasket!

Den unge kvinnen foran meg ser på meg. Hele livet har hun vært redd for barnefødsler, og nå er hun ved en alder hvor hun må ta en bestemmelse. Barn eller ikke barn? Da mister hun jo kontrollen over kroppen sin? Hun fikk en aha-opplevelse før hun forlot kontoret mitt den dagen.

"Den lille guttens føtter er bare stumper, han har gått på en bombe, sprengt istykker. Føttene er surret med noen tøystykker og han humper seg frem på noen enkle krykker noen har laget til ham." Bli med på regresjonsreisen!

"Jeg var skyld i at min kone og sønn døde, jeg var fylt med skyld, skam og sinne. Og når jeg møtte dem på den andre siden ble jeg bare møtt med kjærlighet. En kjærlighet som er umulig å beskrive i ord".

På den veien du er, føler du at du må klare det meste selv eller hviler du i en visshet om at det er noe "mer" som går sammen med deg? Som veileder deg?

Når livet ebber ut: "Så ser jeg ovenifra, blir sugd oppover i taket. Det blir lysere og lysere, nesten som et slags vakum. Mannen min står og venter på meg. Jeg har vært mer knyttet til han enn barna. Det er som om jeg bare har ventet på å komme tilbake til ham."

Hvor ofte opplever du ikke tanker som kverner om og om igjen? Det kan ha vært om noe som skjedde deg i går eller for mange år siden. Det blir sagt at vi repeterer ca 80% av alle tankene våre. Dag etter dag. Det blir ofte mange repeterende tanker over ting som ikke gavner deg lenger.

Der sitter du. Et godt stykke ut i livet og lurer på hva som hendte. Joda, du har det bra, du gjør hjemmet ditt vakkert. Du er en så god mor og kjæreste som du klarer. Men inne i deg er det en liten stemme som sier: "Det var ikke sånn det skulle være". 

Hva? Er det derfor jeg ikke liker å lage mat? Det går opp et lys for kvinnen! Velkommen til Hypnoterapiens verden.

Hvor ofte lar du den lede deg?
Tilliten til at det er noe mer der ute som leder deg. Større enn din hjerne og ego.

Slik avsluttes den siste leksjonen i "Et kurs i Mirakler". For en reise du kan ha med hjelp av den boken!

Jeg går inn i et rom til en rettergang. Jeg går opp en trapp, inn til et stort grått rom. Det henger flere tau fra taket der, de legger et rundt halsen min. Jeg er en mann i 40-årene. Slik starter regresjonen.

Hvordan var det med deg da du var liten? Hvilke drømmer hadde du at du skulle gjøre når du ble stor? Hvor er du nå?

Der sitter jeg. Med en pc som ikke taklet sin windows oppdatering, nok en gang. Som for andre gang krasjet regnskapet mitt. Og min kjære web-support som sitter på Averøya kommer ikke inn på fjernstyringsmuligheten. Jeg kjenner hjertet synke.

En mor tok kontakt med meg. Hennes sønn på 18 år hadde et vanvittig temperament som gikk ut over husets møbler. Samtidig som han hadde vondt for å binde seg til andre mennesker. Kunne jeg hjelpe? Det viste seg at han hadde blitt skutt på Akershus Festning under krigen.

Sms fra klienten etter timen lød: Da jeg dro fra kontoret ditt i dag gikk jeg innom alternativbutikken. Der trakk jeg ett (og bare ett) kort fra en stokk. Dette er hva det stod: "Fortiden er forbi, fordi jeg har valgt å sette den fri.....!" Er ikke Universet fantastisk?

Hun var på vei til meg og den første hypnoterapitimen da hun begynte å tenke på å kjøpe ny kåpe. Kanskje grønn eller rød? Rød slår hun raskt i fra seg, for det ville ikke hennes far fordra.... Kvinnen er i slutten av 50-årene og faren er over 80 år!

Det tikket inn en melding hos meg: "Hei, jeg må bare fortelle deg det! Jeg sov i natt og ikke nok med det.. la meg igjen etter at jeg hadde fått alle avsted.. og sovnet igjen! Og sov til kl 1330....for meg er det himmelrike.. tusen takk for all hjelp du gir."

Moren hadde hentet de to minste i barnehagen, og på vei hjem spør Joachim på fem, om hvem som var mor til mor. Det er mormor, svarte moren. Nei, ikke henne, men moren hennes igjen. Åh, henne kaller vi for oldemor, sier moren. Spørsmålet kom veldig overraskende, for han har aldri møtt oldeforeldrene sine, og de var sjelden ett tema i familien lenger. «Å ja, svarer han, før han sier; det var nemlig oldemødrene mine som sendte meg til dere.» Jeg har fått lov til å dele historien hennes med deg!

"Mamma, når jeg var død og lå i den boksen og ventet på noen som skulle velge meg... Da kom du, og du ville bare ha meg, så da la jeg meg inni magen din." Moren ser storøyd på sin nesten 5 år gamle gutt mens han forteller dette.

Vi mennesker er noen rare vesener. Vi har så mange drømmer og håp, vi vil så mye. Det vi drømmer mest om er gjerne det som skremmer oss mest. Det blir som å kjøre en bil med benet på gassen og bremsen samtidig.

Har du kjent på Egoets innsmigrende stemme som ber deg å gjøre noe?  Du kjenner, tjaaa, men gir etter? Og når du så gjør som det ber om og alt blir feil, da sitter Egoet på skulderen din og roper inn i hodet ditt: Hvordan går det an å være så dum?

De er ved en klippe, noe skjer og hans søster sklir utenfor. Gutten klarer ikke å holde henne igjen, hun faller rett ned i vannet og drukner. Den eneste tanken han har i hodet, "Det er min skyld!"

Der var jeg i Arendal på dagskurs nylig. Gikk ved havnen og tenkte "jeg skulle hatt tid til å truffet en deltaker til Assisi-turen min når jeg er her". Plutselig hører jeg: "May Irene Wikeby!" Den som ropte? Damen jeg gikk og tenkte på!

Kvinnen som satt foran meg hadde blitt mobbet på skolen. Hadde hatt gamle foreldre og søsken som var mye eldre. Følte med hele seg at hun måtte gjøre "vellykkede ting" for å få anerkjennelse. Hun hadde mistet sitt indre barn. Vi dro for å finne tilbake til henne igjen!

Igjen har det skjedd. Ny terror, denne gang utrolig mange uskyldige mennesker drept i Nice. Hva velger vi da, leve ut frykten eller kjærligheten?

Kvinnen ser på meg og sier, hvorfor er det som om jeg er dømt til å være alene? Hvorfor kan jeg ikke finne en jeg kan føle meg trygg på og som jeg kan dele livet mitt med? Kunne regresjonsterapi gi noe svar?

Har du noen gang opplevd å komme helt utslitt hjem fra et vennetreff? Eller du har tatt en kaffe med en venninne og du forlater henne som en våt klut? Mens hun er totalt oppladet og forfrisket?

Lengter du etter fred i ditt indre over gammelt nag som du bærer på? Lei av å bære den tunge bagasjen? Klar for en tilgivelsesreise? Mirakler kan oppstå under en slik reise.

"Du var et uhell du" fikk min klient høre av sin mor. "Du skulle aldri vært født"...... Min klient, en flott voksen kvinne så på meg med store brune øyne som sakte fyltes med tårer. Disse ordene ble sagt til henne da hun var liten, og gjort at hun følte seg uvelkommen inn i verden. Og dette satt så dypt så hun lurte på om hun kunne ha opplevde dette i tidligere liv også. La oss se sa jeg!

Tenkte jeg skulle dele noe spennende med deg.
"De varme føttene" og avtrykkene etter sandalene i det livet vi kom til.

Jeg tror på det gode i mennesket .
Vi mennesker har alle våre forskjellige sider.
De som vi ønsker at de andre utenfor skal se.
Og de indre vi skjuler så godt vi kan.

Jeg er en perfeksjonist.
Er bare å innrømme det. Men nå er jeg i hvert fall blitt litt rundere i kantene enn tidligere.
Hva med deg?

Joda, vi er koblet opp mot de merkelige Universets lover igjen!

Er ikke det en god ting å tenke på? Jo mer vi gir til andre, jo mer kommer i retur til oss. En kjent felle å gå i er å tro at det skal komme i retur fra samme person vi har "gitt" til, men Universet opererer med andre regler.

Ikke for alt i verden kan jeg tilgi det hun/han sa eller gjorde mot meg! 
Kjente tanker?  Hvem tror du lider mest, dem eller deg?
Beklager å si det, men tilgivelse setter deg fri! Lyst til å vite mer?

Etter en uke i Assisi dro jeg til Roma, der fikk jeg fullstendig hakeslepp av sjåføren som kjørte meg til hotellet. Han fortalte meg mer om Santa Birgitta, Sant Antonio og Santa Rita på 15 minutter til uvitende meg enn jeg trodde var mulig! Hvem var de?

En ung mann i 30-årene kom til meg for regresjonsterapi. Han hadde en frykt for å binde seg til kjærester. Var alltid den som saboterte forholdet, redd for å miste andre muligheter. Gresset virker grønnere på den andre siden og han forstod at han måtte gjøre noe med disse mønstrene.

Vi møtte Sjørøveren!

Det var på den siste helgen nå i Januar 2015 hvor Unity Senter hadde sine halvårlige Opplevelsesdager for folk, da en ung mann kom inn for full fart på kontoret mitt og utbasunerte disse ordene:

"DU er grunnen til at jeg er her!"

 Jeg kjente at jeg ble forundret og satt med store øyne.

Har du noen ganger tenkt på hvorfor du reagerer slik du gjør? Du vet, det nanosekundet du bare kjenner, det der skulle jeg ikke sagt eller gjort.....

Da kan det være en stor mulighet at ditt sårede Indre Barn er på banen, i stedet for deg, den voksne og reflekterte personen.

Kan det høres kjent ut?

I fjor sommer kom en ung mann til meg på kontoret, Han ønsket en Regresjonsterapitime, og han hadde et stort problem.

Han var så utrolig redd for smittsomme sykdommer, så han omtrent definerte det som en fobi.

Det var nesten så ille, at hvis kjæresten hans hadde et lite forkjølelsessår klarte han ikke å være nær henne.

Jeg har fått lov til å dele hans historie med deg!

Hvordan er det med deg, er du også en som spontant bare sier et JA uten å kjenne etter: "Hva har jeg egentlig lyst til?"

Handler responsen nesten på autopilot?

En del av å være snill mot meg SELV er at jeg har valgt å ta fri på fredager, for å kunne være mer tilstede for meg selv og andre.

For en tid tilbake hadde jeg en god samtale med en person på kontoret mitt og hun kjente veldig på behovet for å ha tid for seg selv og hun følte det kunne være vanskelig å si "nei".

Da kom frykten for hva de rundt henne ville tenke om henne.

Noen ganger er jeg så heldig at jeg får besøk av nydelige unge piker og gutter på kontoret mitt.

De har også sine ting i livet deres som påvirker dem, og selv om jeg ikke har barn selv så "connecter" jeg med disse nydelige sjelene på en merkelig måte.

Ja, du.
Hvis øyeblikket hadde vært der og livet ubønnhørlig skulle ta slutt, hvordan hadde du følt du hadde brukt ditt liv?

Hvilke tanker hadde gått i hodet ditt da?

Mange av oss har et spontant mønster for "selvmedisinering", hva skjer når vi blir stresset eller følelsene tar overhånd?

Hvordan er det med deg????

Hva gjør du med din ekstra time du fikk denne helgen?

En ung mann kom til meg med et problem:

Han følte at noe blokkerte for hans kreative side og han hadde dragning til England. Han følte seg ofte fastlåst, og redd for å miste friheten. 

Kunne kanskje en regresjon løse opp i dette?

Jeg sa, la oss se.

Og han var så raus etter timen, og sa jeg kunne få dele hans opplevelse med deg!

Hvordan er det med deg?
Kaster du deg spenstig ut i alle utfordringer? Eller er du som meg?
Skal fortelle deg en hemmelighet.... Jeg er en skikkelig pyse!!!

Der hvor andre kaster seg ned for fjellsiden, tar jeg den absolutt tryggeste veien (om noen i det hele tatt får meg opp da.....) Men på grunn av dette så har jeg jammen meg blitt utfordret mange ganger, og jeg lærer mer og mer å våge meg ut i det "skumle". Pent dyttet av snille mennesker rundt meg......

Del gjerne hva du har gjort av skumle ting (og overlevd....) i kommentarfeltet under bloggen, så kan vi ha det moro sammen :-)

I en periode har jeg hatt en klient hos meg, hun kom på en time nå nylig etter et opphold. Vi har tidligere jobbet med ting som mange opplever som vanskelige, hvorfor tør jeg ikke å være meg selv? Lengsel etter en kjæreste eller andre ting som vi tror vil gjøre oss lykkelige..... Følelse av at sine venner har nok med seg selv.
Hvis bare jeg hadde det...... Da ville livet være perfekt!
Kan du kjenne deg igjen?

Tenk dere, jeg har blitt mye mer bevisst på å ta vare på meg selv!
Jeg har begynt å ta meg noen fridager i ny og ne, hvor jeg bare kan kose meg og pusle med smått og stort.
Hvor ofte gjør du det?

Hva er å bære seg selv?
Hvordan gjør man det?
Hvordan er din hverdag, er du avhengig av at andre bærer deg, eller har du kommet dit at den eneste som kan bære deg i sannhet er deg selv?